tilbake til førstesiden

                                                     

                                                      SANGSVANENE

 

Jeg sitter i stua til Ailo Gaup, samisk sjaman. Dette skjer nokså tidlig i vårt vennskap. Vi er nylig ankommet og Ailo har gått inn på et siderom for å ta en hvil.

Jeg sitter i stillhet, alene i stua. Noterer en konflikt mellom det lille jeget og det som befinner seg bak, forbi.

 

Mens jeg sitter skjer noe, noe merkelig og samtidig udramatisk.

Det kommer en slags ”krøll” mot meg i lufta. Minner om luft slik man ser det på tv når de viser bilder fra varme land. Noen dager tidligere så vi den samme ”krøllen” mens vi satt i Ailos bil og kikket på noen hester like ved.

Jeg får en sterk innskytelse der jeg sitter i stua, og legger meg ned på golvet for å gå inn i en indre reise.

 


Jeg får et bilde av noen store hvite fugler. Etter litt ser jeg at det er svaner. Jeg har aldri før møtt svaner innvendig, på indre reiser, ei heller vært opptatt av dem i livet ellers. Det er 5 svaner, de flyr i formasjon, som et kvadrat på høykant og med den 5. i midten.

Jeg veksler mellom å sitte på ryggen til den 5. svanen og å bli ett med den. Jeg kan fornemme en hinne over oss som skiller verdenene.

Svanene lander i et lite, vakkert vann. Jeg svømmer helt til bunns ned i vannet. På bunnen finner jeg en slags åpning, en luke. Jeg beveger meg gjennom og kommer til et lukket rom under. Rommet består av rød murstein med lys fra en enslig pære midt i taket. Det er et nakent og kaldt rom. ”Dette er egoet ditt”, hører jeg, og så krympes rommet sammen til det blir til en enkelt stein. Denne bankes om til en krystall som så blir satt inn i hjertet mitt. Den indre reisen fortsetter å utspille seg. Jeg møter en hjelper og forfar som er noaide. Det ender med at jeg skytes som en pil helt opp til solen i den øvre verden. Underveis bryter jeg igjennom hinner som skiller verdenene. I solen møter jeg en hvitskjegget vismann som holder en neve med flytende gull. Dette bokser han inn i magen min. Det flytende gullet brer seg med en varm følelse i mageregionen min.


 

Telefonen ringer. Ailo kommer og tar den. Jeg reiser meg opp fra golvet. Etter å ha avsluttet samtalen lytter han forbløffet til min skildring, bedyrer at han ikke visste noe om dette. Men stedet jeg la meg ned på er det stedet hvor han bruker å la klientene ligge under healinger. Jeg blir fort klar over at healingen i magen virker og jeg føler meg merkbart bedre.


Et og et halvt år senere finner jeg 5 svanefjær i kanten av et lite vann. Dette skjer under en utesitting i Gressåmoen nasjonal-park i Snåsa. Det er 4 store og en litt mindre fjær der, og jeg er så begeistret når jeg finner dem at jeg nesten faller ut i vannet, der jeg bøyer meg fremover med en sekk på ryggen.

Ved en annen anledning mottar jeg en bok om sjamanisme. Det er boka "Sjamansonen" av Ailo Gaup. Jeg leser til langt på natt. Når jeg går til sengs om lag klokka 2 hører jeg en knirkete lyd i vinternatten. Jeg tror det er vindushengslene og går for å lukke vinduet. Mens jeg står i vinduet hører jeg at det er den fjerne sangen av en flokk sangsvaner. Selv nærsynt og uten briller på ser jeg dem fly høyt der oppe, hvite mot den sorte nattehimmelen.


I fra februar 2003 til september 2005 følger jeg en utdanningsmodul på 6 samlinger à 5 dager som Ailo har kalt Saivo Sjamanskole. En del av siste samling er at alle skal vise frem noe eget. Etter at flere andre har gjort sine greier, sier jeg i en pause til en venn at jeg blir den neste. Og ganske riktig – neste navn som trekkes opp av hatten er det jeg skrev. Jeg har planlagt å gjøre en svaneseremoni. Den består av ulike sjamanistiske elementer som jeg har satt sammen til en seremoni. Fjærene jeg har funnet bruker jeg som forlengelse av armene til vinger, idet jeg gjør en slags "svanedans" hvor jeg etterligner sangsvanen i flukt på himmelen. Jeg bruker et opptak av sangsvaner fra Nils Aslak Valkeapää`s ”Goasse Dusse” (”Fuglesymfonien”). Før jeg begynner skal en person velges som demonstrasjonsobjekt. Jeg bruker den minste fjøra som en slags flasketuten. Ved å holde den høyt opp i lufta, markerer jeg at jeg ber Ånden velge. Så slipper jeg den, etter å ha spinnet den rundt. Den kommer spiraliserende ned, treffer meg midt i brystet over hjertet og lander så ved bena mine pekende rett mot åpningen i sirkelen hvor jeg nettopp satt. Det er et sterkt øyeblikk, og en klar indikasjon på at kreftene er med i sirkelen.


Den første vinteren i familiens nyinnkjøpte hus opplever vi en svanefamilie på 5 stk nede ved elva. De er der i dagesvis. Min far som er hobbyfotograf kommer og tar bilder av dem. Mens han gjør det ber jeg ham ta bilde av en serie med skyer mot den blå himmelen i øst. Skyene ser ut som svaner i flukt.


Dette er bare noen av mine inspirerende opplevelser med svaner, eller med Ailo for den saks skyld.

 

Oppsummeringen av det hele? Ganske enkelt at de magiske komponentene i universet er virkelige.


Jeg vil faktisk gå lenger, og si det slik: Når vi er i kontakt med denne magien, er vi i kontakt med det virkelige. Vi berører den store Virkeligheten. En tidløse, hellig dimensjon som spiller på strenger hvor den fysiske og en ikke-fysisk verden møtes.

Dette er en levende mytisk dimensjon, og den er aktiv. Vi møter den hver natt i drømmene.