Tidlig høst
Døgnet er ei kake som mørket krever større og større bit av.
Månen er full eller nær så

Jeg går ut.                                                                                          
Det er stille, så mildt og deilig.
Skjømt - ikke helt mørkt en fullmånekveld etter 9, den 1.september ca 15 mil sør for polarsirkelen.

Noen hundre meter fra vårt landlig beliggende hus fins et veikryss.
Rett innenfor, der veien går videre mot oss, står noen høye, vakre ospetrær.
Vakkert plassert av naturens tilsynelatende tilfeldige estetikk i to klynger på hver sin side av veien
De danner en naturlig portal, og jeg har derfor alltid kalt dem for ”Porten”.
Det er lenge siden jeg begynte å arbeide med dem. De er så store, trygge og vakre. Selvsagt snakker jeg til dem

Når jeg kom dit i kveld, i tussmørket… for et nærvær! Den milde høstlufta var omtrent fullstendig uten bevegelse. Så snakket jeg til dem. Stille, innvendig, fra hjertet.

Hva sier man til naturen? Man priser dens skjønnhet, ytrer sine intime, tilnærmende ord.
For kjærlighet er nøkkelen til forening, forening er grunnlaget for utveksling og utvekslingen gir den kunnskapen, forståelsen vi søker.
Jeg følte denne intimiteten.
I den magiske høstkvelden

Så ba jeg om bekreftelse.
Det var vindstille, og en liten bris gjennom ospetrær gir den kjente sildrende lyden av bladenes percussionslek. Det var ønsket mitt.
Ingenting skjedde. En indre fornemmelse sa jeg skulle gå videre, opp i veikrysset, og at bekreftelsen skulle komme på vei tilbake. Oppe i veikrysset ble jeg stående og se utover markene. Glemte alt annet under månens lys

På vei tilbake stanset jeg mellom trærne igjen. Energien, nærværet gjorde at jeg stanset. En spesiell kraft skilte seg litt ut. Det var et mindre tre foran ospene. Det føltes som rogn. D
en rette vinkelen skapte kontrast mot månens lys som bekreftet dette. Bladene er lett gjenkjennelige.

Så, i et tidløst øyeblikk kommer en deilig kjølig bris, og bladverkene på oversia av veien tar til å synge sangen sin. Samtidig husket jeg mitt ønske. Nå er det selvsagt i luftens natur å bevege på seg – takk og pris – og ospetrær avgir da den lyden. Men det hele var iscenesatt akkurat sånn at det føltes så fint, enkelt, meningsfylt.

Etter å ha snakket ferdig med trærne, innvendig, med stille hjertespråk, går jeg hjem. En lysende skikkelse kommer til syne ved siden min. ”Ikke bli redd” sier den. ”Jeg blir med deg hjem”. Det er en vakker, feminin skikkelse. Jeg skjønner at det er et åndelig vesen fra trærne. I hukommelsen leter jeg etter ord for slike… Dryade?

En snill, kjølende vind danser rundt meg. H
jertet varmes, mykner inn i øyeblikket

 

 

 

tilbake